Ufullstendig rapportering om svømmeopplæring i Nederland: Behovet for en rettferdig tilnærming

Ufullstendig rapportering om svømmeopplæring i Nederland

Den nylig publiserte artikkelen fra NOS om de økende kostnadene ved svømmeopplæring og det voksende antallet barn uten svømmediplom har fått mye oppmerksomhet. Men artikkelen gir et ensidig og ufullstendig bilde av dagens situasjon i svømmebransjen, og utelater dermed en hel gruppe innenfor denne sektoren.

Det stemmer at svømmeopplæring har blitt dyrere. Hos noen tilbydere mer enn hos andre. Det som er synd, er at det ikke tas hensyn til de usubsidierte, kommersielle svømmeskolene. Disse har de siste årene overlevd krise etter krise uten så mye som en krone i støtte. I denne artikkelen fokuseres det utelukkende på de semikommersielle operatørene i kommunale eiendomsbasseng og på kommunene. Det tas overhodet ikke hensyn til de små og mellomstore bedriftene i svømmebransjen, heller ikke i denne artikkelen.

Et fordreid bilde

Ifølge Remco Hoekman, direktør ved Mulier Instituut, er svømmesikkerhet essensielt for alle barn, og de må ha muligheten til å ta A-, B- og C-diplomet. Tallene fra CBS viser at andelen barn uten svømmediplom har steget fra 6 prosent i 2018 til 13 prosent i 2022. Blant de fattigste 20 prosentene av familiene har til og med en fjerdedel av barna ikke ett eneste svømmediplom. Disse tallene er alarmerende, men de forteller ikke hele historien.

Vi har flere ganger påpekt at tallene er ufullstendige, fordi de kommersielle aktørene ikke er inkludert i undersøkelsen. De kommersielle aktørene gir svømmeopplæring til en tredjedel av alle barn som lærer å svømme, men blir gang på gang forbigått. Her begynner det store problemet i svømmebransjen: ved å utelate den kommersielle siden og ikke anerkjenne interessene til svømmeskolene og de kommersielle svømmebassengene, oppstår det et fordreid bilde – både for den vanlige borgeren og for politikerne. Slike utsagn, som er en sammenblanding av flere undersøkelser som har vært aktuelle de siste månedene, skaper mer et skremmebilde enn en konstruktiv løsning for fremtiden.

Prisen på svømmeopplæring

En rundspørring fra Nieuwsuur blant tretti kommunale svømmebasseng viser at prisene har steget kraftig. Siden 2018 må foreldre i gjennomsnitt betale nesten 30 prosent mer for svømmeopplæring, med topper på rundt 70 prosent i enkelte kommuner. Der du før betalte 9 euro for en svømmetime, koster den nå rundt 12 euro. For å ta et A-diplom trengs det omtrent seksti timer. Disse kostnadene fører til stress og usikkerhet i familier med små økonomiske midler, og gjør at foreldre bestemmer seg for å stoppe svømmeopplæringen for barna sine.

Å løfte frem hjerteskjærende historier om folk som ikke har råd til svømmeopplæring er én måte å gjøre det på, men man kan også samarbeide innad i bransjen for å legge fra seg offerrollen og – først og fremst utenfor politikken – begynne med å anerkjenne de tre kollegaene i svømmebransjen: kommunene, de semikommersielle operatørene og de kommersielle svømmeskolene og svømmebassengene. I tillegg kan man regne med foreningene, som også spiller en viktig rolle i å tilrettelegge for svømmeopplæring. De 9 euroene per time finner man hovedsakelig igjen hos foreninger som drives av frivillige, eller hos subsidierte eller driftskompenserte aktører som kan avskrive de store kostnadene og tapene hos kommunene.

Svømmeskolene kommer ikke i nærheten av dette, langt mindre etter de siste krisårene.

Ulike subsidier

De økte prisene skyldes særlig de høyere energikostnadene: det krever mye energi å holde vannet rent og varmt. For å hjelpe svømmebassengene opprettet myndighetene i 2022 et krisefond på 207 millioner euro. Men i tillegg til energikostnadene er også de økte personalkostnadene og mangelen på badevakter store problemer. Mange kommuner samarbeider med (idretts)fond for å hjelpe foreldre som ikke har råd til timene. De kan få dekket deler av eller hele beløpet. Likevel kan ikke hvert barn få dekning, og ikke alle kommuner har svømmesubsidier. Mulier Instituut mener dette er uheldig og tar til orde for bredere tilgang til fattigdomsordninger.

Snakket om krisefond, SPUKIJZ, TEK-ordningen og så videre har de siste årene kun blitt satt opp for kommunale basseng og semikommersielle operatører, slik at de kommunale eiendomsbassengene kunne holdes åpne. Dette har ført til en ekstrem forskjell mellom kommunene og de semikommersielle aktørene på den ene siden, og de virkelig kommersielle på den andre – som selv har måttet ta alle kostnadene, blant annet ved å heve prisene drastisk. Det fordreide bildet som denne artikkelen etterlater, er at alt skulle vært gjort – ja, for de kommunale eiendomsbassengene og deres semikommersielle operatører.

En rettferdig løsning

Det er på høy tid at fordelingen av subsidier og støttetiltak i svømmebransjen blir mer rettferdig. Anerkjennelsen av kommersielle små og mellomstore aktører, og skapelsen av et likere og rimeligere klima for svømmeopplæring, er avgjørende. Å gjøre om på subsidieringen, blant annet Jeugdfonds Sport en Cultuur – slik at det ikke er kommunen som bestemmer hvor barn får svømme, men foreldrene selv – ville vært et viktig første skritt.

Kort sagt: la oss strebe etter en inkluderende løsning der interessene til alle parter tas med, slik at svømmeopplæring forblir rimelig og svømmesikkerhet blir tilgjengelig for alle. Det er på tide at de kommersielle svømmebassengene og svømmeskolene får den anerkjennelsen og støtten de fortjener.

Sources:

nos.nl - Zwemles steeds duurder, experts vrezen voor ...