Sola bryter gjennom, badesesongen i naturlige vann er offisielt i gang, og tusenvis av mennesker trekker mot innsjøer, tjern og strender. Det høres ut som uskyldig sommerglede – men den som setter seg inn i realitetene rundt svømmesikkerheten vår, vet at vi leker med ilden.
Det som utspiller seg en sommerettermiddag ved vannkanten er ofte ingen bekymringsløs piknik, men en risikosituasjon full av misforståelser, overvurdering og mangelfull forberedelse. Ikke fordi folk har dårlige hensikter – men fordi vi ikke gir dem den rette kunnskapen, ferdighetene og advarslene.
«Nederlendere er flinke til å boltre seg i vannet for moro skyld, men virkelig svømmedyktige i åpent vann? Det er mange ikke. Særlig ikke under uventede forhold som kulde, strøm eller uklart vann. Og det er nettopp under slike forhold at det går galt.» – Shiva de Winter, svømmegründer & styreleder NSWZ
Åpent vann er ikke et svømmebasseng. Og det glemmer vi.
Naturlig vann er kaldt – særlig om våren. Temperaturen kan fortsatt være forræderisk lav, noe som kan utløse en cold shock response: ukontrollert pust, panikk og tap av motorisk kontroll. I den tilstanden klarer du deg ikke med et A- eller B-diplom. I tillegg mangler mange badeplasser active lifeguard supervision – eller har det bare i begrenset grad.
Og likevel går folk uti vannet, ofte med (falsk) selvtillit. Barn uten direkte tilsyn fra foreldrene. Ungdommer som stuper fra ei bru. Vennegjenger med en drink i hånda.
«Det er ikke rom for overmot i åpent vann. Ingen livredder som ser alt. Ingen bunn du når. Ingen kant å holde deg fast i. Går det galt, kan det ofte være fatalt.» – Shiva de Winter
For lite forberedelse, for mange antakelser
Et vanlig problem: foreldre som tror at barnet deres «kan svømme godt» fordi det har tatt svømmeknappene sine i bassenget. Men å svømme i naturlig vann krever mer enn litt brystsvømming i et oppvarmet basseng. Dybde, sikt, temperatur og uventede situasjoner gjør utendørsvann langt mer komplekst og farlig.
Det finnes også en økende gruppe mennesker i Nederland – blant annet ungdommer med utenlandsk bakgrunn eller arbeidsinnvandrere – som ikke har vokst opp med den selvfølgelige kontakten med vann. De kjenner risikoen dårligere og får ikke tilstrekkelig opplysning om den. Til tross for enkelte gode tiltak (som informative svømmevideoer fra COA), mangler det en systematisk tilnærming.
«Alle som bor i Nederland, må ha tilgang til tydelig, kulturelt tilpasset og språkspesifikk opplysning om vannsikkerhet. Ikke tilfeldig. Systematisk.» – Shiva de Winter
Hvor blir det av alvoret? Også hos CBS mangler det.
Det som gjør det hele enda mer opprørende, er at vi hvert år først den 25. juli – World Drowning Prevention Day – får de offisielle tallene over drukningsulykker fra CBS. Akkurat midt på sommeren. Altså alt for sent til å utforme målrettet politikk, tilpasse forebyggingskampanjer eller trekke lærdom av forrige sesong.
Denne kritikken er blitt reist gjentatte ganger, men CBS nekter foreløpig å frigi disse dataene tidligere på året. Dermed fratar vi oss selv muligheten til å lære og reagere i tide. Hvorfor vente med avgjørende livreddende innsikt når du vet at risikoen allerede topper seg i mai og juni?
«Drukning er ingen sesongstatistikk, det er en årlig tilbakevendende samfunnsrisiko. Og så lenge vi fortsetter å se tallene som «etterpåklokskap», kommer vi til å gjenta de samme feilene igjen og igjen.» – Shiva de Winter
Hva må egentlig endres?
Systematisk og oppdatert kommunikasjon om svømmesikkerhet. Ikke bare når det blir varmt, men hele året. Inkludert praktisk opplæring, erfaringsbasert undervisning og foreldreopplæring.
Tidlige, åpne data om drukningsulykker. Tallene må være tilgjengelige før sesongen. Analyse og handling hører sammen.
Undervisning som ser lenger enn bassenget. Hvert barn må lære hva det virkelig innebærer å svømme i naturlig vann – inkludert risiko og atferd.
Målrettet opplysning til risikogrupper. På flere språk, på skoler, i asylmottak, hos arbeidsgivere, via influencere – tilpasset kultur, opplevelse og kontekst.
Svømmesikkerhet må ikke være en bisak
La dette være et rop til beslutningstakere, foreldre, lærere, idrettslag og CBS: ta virkeligheten i åpent vann på alvor. Sørg for at folk vet hva de gjør – før det går galt. Og gi fagfolk og organisasjoner rommet, ressursene og informasjonen de trenger for å gjøre dette skikkelig.
For hvert liv som går tapt mens vi kunne ha forhindret det, er ett for mye.