Forskjellen mellom offentlig og privat, når det gjelder lønn

Dette er et tilsvar til spalten skrevet av Ingrid Koppelman (styremedlem for Idrett og Bevegelse i FNV) på Zwembadbranche den 12.7.2022

Lenke: https://www.zwembadbranche.nl/familiegevoel-en-scheefgroei-de-spagaat-van-de-zwembadmedewerker/

Svømmebransjen er delt. Ikke side om side, men med et lite Sveits imellom. Forskjellen ligger i offentlig eller privat. På den offentlige siden finner vi de børsnoterte partnerne i svømmebransjen, som driver kommunale svømmebad. På den private siden finner vi svømmeskoleeierne og de som driver sitt eget svømmebad. Den store forskjellen mellom de to er subsidier, og etter korona SPUK IJZ-ordningen (Specifieke Uitkering ijsbanen en Zwembaden – en spesifikk tilskuddsordning for skøytebaner og svømmebad).

Det har lenge murret i bransjens rekker når det gjelder framtidsvisjonen. Den offentlige sektoren jobber sammen med politikerne mot en enhet med ett diplom, ett lag og framfor alt prakt og glans under vingene til det politiske Haag. Den private sektoren er travelt opptatt med å slikke sårene sine etter koronaperioden, der titusenvis av euro gikk opp i røyk, pensjoner ble tømt og det nesten bokstavelig talt sto tørt brød på bordet for i det hele tatt å kunne fortsette å gi undervisning.

Det er den private sektoren som tar de hardeste slagene. Korona, energi, personellmangel og økende personalkostnader. Her finnes det ingen pott å åpne for å dekke inn skader og underskudd, og disse vil der det er mulig bli veltet direkte over på kunden – foreldrene til barna. De betaler et beløp for svømmeundervisningen der alt er innregnet. Leie av basseng, gass-vann-strøm, personell, administrasjon og så videre. Disse beløpene ligger betydelig høyere enn hos de offentlige badene, som får tilskudd gjennom ulike subsidier og har kunnet redusere koronaskadene fra nedstengningene ved hjelp av SPUK IJZ-ordningen.

FNV ser ut til å legge enda en spade oppå dette. I bloggen til FNVs frontfigur for idrett, Ingrid Koppelman, tegnes det et bilde av at den hardtarbeidende svømmeskoleeieren eller svømmebadeieren uten subsidier slipper for lett unna, ikke viser noen verdsettelse for sine ansatte, og i tillegg behandler personalet nedlatende ved ikke å følge med på økningen av minstelønnen på den offentlige siden av svømmebransjen.

En svømmeskoleeier eller kommersiell svømmebadeier har valgt sitt yrke ut fra lidenskap for faget og et ønske om å gjøre verden litt bedre ved å tilby sin ekspertise og sine kvaliteter til barn og voksne. Et valg som ofte har vokst fram gjennom forskjeller i syn på den gamle arbeidsplassen, eller ut fra en motivasjon om at det burde gjøres bedre. Dessuten er og forblir fastsettelsen av minstelønn noe myndighetene bestemmer, og det avgjøres ikke av markedet.

Det er lett å snakke når du er ansatt hos en stor operatør eller en kommune, og det står subsidiemidler klare til å støtte eventuelle underskudd og vekst. Skulle subsidien mot formodning ikke strekke til, kan man ganske enkelt søke om tilleggssubsidier. Det er derfor et absurd standpunkt FNV inntar. Det lyder: «Vårt standpunkt er tydelig: budsjetter personalet først. Godt og kompetent personale er av stor verdi for svømmebadet OG for svømmebransjen. Menneskene som tjener pengene for deg, er ikke en salderingspost – de er det bankende hjertet i bedriften din.» Men selvsagt vet enhver kommersiell eier hvor viktig godt personale er, og ønsker gjerne å vise sin verdsettelse for det. Bare at de er bundet til en sluttbruker, og det er foreldrene som skal betale for svømmeundervisningen.

For å gi litt innsikt i hvordan det henger sammen når det gjelder lønn, her et praktisk eksempel. En svømmeskole følger for øyeblikket lønningene i tråd med tariffavtalen for svømmebad 2021 (CAO-zwembaden 2021). Her ligger det allerede et påslag, fordi minstelønnen gir litt lite verdsettelse. Ser vi på FNVs krav om å heve minstelønnen til 14 euro, vil lønnssummen stige med 30 til 40 %. Oppå dette kommer tariffavtalen for svømmebad som FNV fremmer, der man er pålagt å delta i pensjonsfondet som krever en svært høy prosentsats. Så legg til ytterligere 15 % på hele lønnssummen. Dette må betales av noe, og må dermed veltes over på foreldrene. For dette er det i gjennomsnitt nødvendig med en økning på 10 til 15 % i kostnadene for svømmeundervisningen. Etter den eksplosive økningen i energikostnadene har mange bad og svømmeskoler allerede steget med opptil 10 %. Kort sagt vil dette bety at et svømmediplom blir 25 % dyrere hos de kommersielle aktørene.

Det FNV må lastes for, er framfor alt oppvigleri. Legg først øret til hos de kommersielle svømmeskolene før dere trekker konklusjoner som overhodet ikke kan bygge på sannheten. Subjektive antakelser som bare skaper uro i en bransje som allerede står i full fyr. Ta en samtale, og sett dere også inn i «motpartens» situasjon.

Uavhengig av det faktum at personalet skal lønnes godt, blant annet på grunn av sin høye og ansvarsfulle oppgave med å gjøre barn svømmedyktige, må dette ikke gå på bekostning av dem det egentlig dreier seg om. Barna hvis foreldre snart ikke lenger har råd til svømmeundervisningen.