Hvor uavhengig er Mulier Instituut når det gjelder svømmesikkerhet?

Parlamentet bygger sin kunnskap og innsikt om svømmesikkerhet på resultatene fra «uavhengige» undersøkelser utført av Mulier Instituut. Men hvor uavhengig er egentlig dette instituttet, og hvor tett sammenvevd er interessene til de som styrer det?

Mulier Instituut utfører oppdragsundersøkelser om en rekke temaer. Slik har de gjentatte ganger tatt for seg svømmebransjen og dens svømmesikkerhet. Et eksempel er de økonomiske konsekvensene av Covid-19 for svømmebadbransjen. Myndighetene la i utgangspunktet Mulier Instituuts beregninger til grunn. Denne undersøkelsen ble utført på oppdrag fra Helse-, velferds- og idrettsdepartementet (VWS). Etter påtrykk fra Vereniging Sport en Gemeenten (VSG) og Nationale Raad Zwemveiligheid (NRZ) ble undersøkelsen begrenset til kommunale svømmebad og kommunal eiendom. Disse kommunale svømmebadene ble derimot i mange tilfeller drevet av kommersielle og børsnoterte aktører.

Beregningene endte på et tap på rundt 180 millioner euro for den første perioden. På bakgrunn av dette ble støtteordningen Specifieke Uitkering IJsbanen en Zwembaden (SPUKIJZ) opprettet. De 180 millionene var langt fra tilstrekkelig for bransjen, som også omfattet mange kommersielle aktører. De kommersielle svømmebadene fikk ikke lov til å benytte seg av ordningen. VSG viste til de eksisterende støtteordningene for disse rammede aktørene under betegnelsen SMB. For de kommersielle badene var disse støtteordningene altfor knappe. For de offentlige badene var det en ekstra økonomisk støtte på toppen av de tilskuddene de allerede mottok.

Så til NRZ; via Handelskammeret åpner det seg en dør av informasjon. Der dukker det opp styremedlemmer som ikke er oppført på nettsiden, og der finner man flere med «flere hatter». I dag settes søkelyset på lederen av NRZ: Johannes (Jan) Rijpstra. Hovedstillingen til herr Rijpstra er ordfører i kommunen Smallingerland. Kommunen Smallingerland omfatter en rekke steder, deriblant Drachten.

Kommunen Smallingerland har lenge holdt på med å planlegge og gjennomføre byggingen av et nytt svømmebad. Zwemcentrum de Welle skal bli et grønt og bærekraftig senter, med mål om – sammen med Koninklijke Nederlandse Zwembond (KNZB) – å fungere som et sted for toppidrett og talentutvikling i nord. Til dette prosjektet har provinsen stilt et ekstra tilskudd på 10 millioner euro til rådighet. De totale kostnadene er anslått til godt over 20 millioner euro. Bemerkelsesverdig at man i de fleste store byer må holde igjen når det gjelder svømmebadbygging, mens man her tar i bruk alle tilgjengelige midler.

Kan ordførerens bistilling ha noe med dette å gjøre? Uansett er det påfallende at to styremedlemmer i KNZB også sitter i styret i NRZ. Korte linjer er lett å trekke her.

Så til Jan Rijpstras andre verv; i tillegg til å være leder av Nationale Raad Zwemveiligheid er han også medlem av kontrollutvalget i Mulier Instituut. Nettopp det byrået som utfører alle mulige undersøkelser for VWS-departementet, der de store beslutningene tas! Analyserer man den siste koronaperioden, var det først og fremst de store forbundene og interesseorganisasjonene (subsidiert av VWS-departementet og ledet an av VSG) som sviktet når det virkelig gjaldt svømmesikkerhet. Store ord og mange Zoom-møter i sekundære pratekluber, men beslutningene ble tatt bak skrivebordet.

Svømmesikkerheten i Nederland avgjøres nå i hovedsak av mennesker som, slik jeg påpekte, ser ut til å ha andre interesser enn dem forbundene og interesseorganisasjonene egentlig er ment å ivareta. Er det ikke på tide at Haag åpner øynene og legger øret til bakken der det faktisk skjer? Svømmesikkerhet er av og for oss alle, og her må vi alle bidra med vårt. For å få det til må noen hellige kuer slaktes. Jeg ville begynt med lederen.