KNZB nedvurderer hardtarbeidende frivillige og krever like høy eller høyere støtte

Teknisk direktør André Cats i svømmeforbundet KNZB (Koninklijke Nederlandse Zwembond) regner med at idrettsparaplyen NOC*NSF vil videreføre det årlige toppidrettstilskuddet til svømmelandslaget. Det er en fin ambisjon, men stemmer den egentlig overens med uttalelsene fra André Cats – altså svømmeforbundet – og med selve misjonen til NOC*NSF?

Sist uke uttalte André Cats seg på vegne av KNZB om fremtiden til konkurransesvømmingen. Til en journalist sa han tidligere denne uken følgende: «Toppidrettsprogrammene våre kan måle seg med hvilket som helst land i verden, men klubbene våre har fortsatt begrensede muligheter. De kommende årene må vi komme oss vekk fra frivilligkulturen i klubbene. I andre land står det allerede ekte profesjonelle ved bassengkanten.»

Tar man frem Misjonen og Visjonen til NOC*NSF, kommer et tydelig poeng frem. NOC*NSF: «Vår misjon: Optimale idrettsforhold for alle i Nederland. Vår misjon er å skape optimale idrettsforhold for alle: fra mosjonist til toppidrettsutøver, fra funksjonshemmet utøver til frivillig og supporter.»

NOC*NSF står altså også for det harde arbeidet de frivillige legger ned. I mine øyne er de selve grunnmuren i konkurransesvømmingen. Der hvor alt begynner – i bassenget – trenes det time etter time under veiledning av frivillige. Disse menneskene er ikke hvem som helst. Blant dem finner du sertifiserte fagfolk, profesjonelle og foreldre. Sammen sørger de for at ungdommen kan ta steget opp til profesjonelt nivå. Så snart de er kommet dit, får talentene som kommer fra en klubb, ikke lenger trene der, men må melde seg ved treningssenteret. Der havner de under blant annet KNZBs vaktsomme øye.

Ser man på det store bildet, er de frivillige altså livsnødvendige i svømmemiljøet. Det samme gjelder klubber som gir svømmeopplæring. Der legges det ned uegennyttig innsats for å lære så mange barn som mulig å svømme. I tillegg har du alle de frivillige som utfører active lifeguard supervision.

KNZB flytter sjakkbrikkene i feil retning. Erkjennelsen av at det er menneskene som skaper idretten, og at dette ikke bare kan styres bak et skrivebord, har ennå ikke helt sunket inn. Jeg har selv flere ganger spurt høytstående forbundsmedlemmer, når det gjaldt svømmeopplæring: «Står dere selv noen gang i badebukse ute i vannet? Har dere noen anelse om hva som skjer på gulvet der, og hvor viktig arbeidet som utføres der egentlig er?»

KNZB må se seg selv skikkelig i speilet: både svømmesikkerheten de retter seg mot og toppidretten de satser på, leveres av mennesker. Disse menneskene kan man ikke la stå ute i kulda. I tillegg er spørsmålet hvordan NOC*NSF stiller seg til denne endringen i KNZBs visjon, som går på tvers av deres egen misjon.