Gen Z vil ha balanse, men vannet krever hengivenhet

Svar på artikkelen i «de Ondernemer»: «Unge arbeidstakere har mindre hjerte for saken» https://www.deondernemer.nl/personeel/werk-privebalans-jonge-werknemers-werkgevers-onderzoek-ipsos-io~91e02846

📍 av Shiva de Winter – styreleder i NSWZ, ekspert på svømmesikkerhet og svømmeskoleeier

De yngste generasjonene ønsker fleksibilitet. Arbeidsgiverne ønsker vekst. Og et sted imellom gnisser det.

I AD sto det denne uken en artikkel om generasjonskonflikten i arbeidslivet. Unge søker mening, frihet og balanse. Arbeidsgivere ønsker engasjement, hengivenhet og ansvar. Sammenstøtet er til å ta og føle på – også i vårt fagfelt: svømmeopplæring.

Og nettopp der er dette sammenstøtet direkte farlig.

For mens vi diskuterer trivsel og personlig utvikling, ligger det et barn i svømmebassenget. Et barn som må lære å overleve. Et barn som ennå ikke kjenner forskjellen mellom å flyte og å drukne. Et barn som – uansett hvor lite det er – er fullstendig prisgitt kunnskapen, årvåkenheten og oppmerksomheten til den som står foran gruppen.

Svømmeopplæring krever fagkunnskap, ikke bekvemmelighet

For noen uker siden skrev jeg allerede:

«Å være svømmelærer er ingen deltidsjobb. Ikke et friårsprosjekt. Ingen fleksibel ekstrajobb. Det er et yrke. Et yrke du lærer med våte føtter, åpne øyne og full fokus på barnet i vannet.»

Likevel ser det ut til at den samfunnsmessige trenden – der den yngre generasjonen skal «kjenne på» alt, balansere og dosere – også siver inn i svømmeopplæringen. Vi ser det i uthulede utdanninger, i praksisplasser som først og fremst tilpasser seg systemer i stedet for barn, og i en strøm av unge instruktører som aldri egentlig har lært faget.

Og jeg forstår det godt. Ropet om balanse mellom jobb og privatliv, mentalt rom og mening er oppriktig. Men i enkelte yrker handler det ikke om deg. Det handler om den andre.

I svømmeundervisning er dette bokstavelig talt et spørsmål om liv og død.

Hva om ansvarsfølelsen fordamper?

De Ondernemer påpeker med rette at den yngre arbeidstakeren ser ut til å ha «mindre hjerte for saken», i det minste slik arbeidsgiveren ser det. I svømmeopplæring er dette ikke et HR-problem, men en samfunnsrisiko.

Hvis vi fortsetter å behandle unge instruktører som om svømmeundervisning er en utfyllingsoppgave – noe du gjør ved siden av inntil det «virkelige arbeidet» begynner – da graver vi et hull som snart ingen fagperson lenger vil hoppe ned i. Da blir barn i vannet fulgt opp av deltidsstudenter som heller vil være på nettet enn å være virkelig til stede, og for hvem overtid eller ekstra innsats raskt blir et skritt for langt. Da forsvinner selve kjernen i faget vårt: å utdanne til sikkerhet.

Barnet står i sentrum – ikke formatet, ikke generasjonen

Hva er det vi trenger?

• Utdanninger som fokuserer på praksis, ikke på PowerPoint-presentasjoner og digitale samlinger.

• Praksisplasser der innholdet står i sentrum – ikke avkryssing av en liste. Ikke bare hos tilbydere som jobber «etter boka», men nettopp også hos svømmeskoler som setter individuell oppmerksomhet og veiledning først. Der lærer du faget slik det er ment.

• En ny anerkjennelse av faget som livreddende og helt vesentlig.

For svømmeundervisning handler ikke om generasjonsforskjeller. Svømmeundervisning handler om barn. Og barn bryr seg ikke om balanse mellom jobb og privatliv eller meningsfylt arbeid. De må bli trygge. Punktum.

Så, til alle unge jobbsøkere, utdannere og beslutningstakere:

Hvis du virkelig vil gjøre en forskjell, velg da et yrke der du hver dag forandrer liv. Der du ikke jobber for likes eller en «meningsfull arbeidserfaring», men fordi ditt nærvær utgjør forskjellen mellom frykt og tillit, mellom avmakt og overlevelse.

Etter 29 år som svømmelærer – hvorav 14 år som badevakt i et skogsbad – har jeg sett det hele passere. Jeg sto ved vannkanten da de første tegnene på likegyldighet ble synlige: ungdommer som heller hang ved gjerdet enn å følge virkelig med, og for hvem utseende og soling var viktigere enn sikkerhet. Da begynte forfallet allerede. Og nå truer det med å fortsette.

Det jeg alltid sier: 👉 Enten kan du undervise, eller så kan du det ikke. Det lærer du ikke av en bok. Det ligger i holdningen din, i følelsen din, i ansvaret ditt. I evnen til å tenke i forkant i stedet for å vente og se.

Svømmelærer blir du ikke for din egen skyld. Du gjør det for den andre. For barnet som i det øyeblikket trenger deg fullt og helt. For foreldrene som gir deg sin tillit. For et samfunn som må forbli trygt i et land fullt av vann.

For svømmeundervisning er ingen trend. Det er en nødvendighet. Og det krever mennesker med hjerte for faget – ikke en arbeidsplan som passer inn i din livsfase, men et kall som er større enn deg selv.