Vannet har ikke forandret seg. Det er vi som har gjort det.

Alle som har vokst opp ved vann kjenner det samme bildet. Hele gata på vei ned til vannkanten, klærne i en haug, og uti. Ingen som passet på, ingen som trengte å passe på. Det gikk bra, for det gikk alltid bra.

Jeg liker godt å høre den historien, og jeg tror den også. Men jeg trekker en annen lærdom av den enn de fleste. For nostalgi er ikke historieskriving: minnet vårt tar først og fremst vare på sommerdagene da alle kom trygt hjem - ikke ulykkene som også fantes den gangen. Det vakre bildet stemte altså bare halvveis. Og vannet fra den gangen er nøyaktig det samme vannet som nå. Like kaldt, like stille, like bunnløst. Der forandret ingenting seg. Det som derimot forandret seg, er alt rundt det. Spørsmålet er ikke om vi kan reise tilbake til den sommeren, men om vi fortsatt tør å se ærlig på dagen i dag.

Vi kan mindre enn vi tror

Å svømme var en gang noe du bare kunne, fordi du vokste opp med det - ikke fra et kurs, men fra tusen ganger uti vannet. Du kjente når bunnen forsvant under føttene dine; du visste hvordan kaldt vann slår pusten ut av lungene, det skremmende øyeblikket like etter spranget. Den slags kunnskap sitter ikke i hodet, men i kroppen.

Den kroppen holder vi på å miste. Ikke fordi vi har blitt dummere, men fordi det vanlige livet har flyttet seg bort fra vannet. Vi svømmer innendørs, i et oppvarmet basseng med en stripe på bunnen og noen som følger med. Nydelig for å lære å svømme. Men det er noe helt annet enn et kaldt tjern med bløt bunn og en strøm du ikke ser komme. Et diplom sier at du svømmer pent i baner; det sier ingenting om det ville vannet der ute. Og det er nettopp der det svikter med magefølelsen vår - forståelsen av at et blankt tjern kan være like dødelig som et opprørt hav. Den følelsen bygger du bare opp ved vannet selv, og dit kommer stadig færre mennesker.

En advarsel du ikke leser, advarer ingen

Tenk på et bilde alle kjenner som noen gang har stått ved vann langt hjemmefra. Et skilt langs kanten, på et språk du ikke snakker. Du ser at det står noe, du kjenner at det er en advarsel. Men *hva* det står - hvor det blir dypt, hvor strømmen trekker, hvor det allerede har gått galt - det når ikke frem.

Slik står det overalt vann der mennesker passerer som ikke kjenner språket på det skiltet. Reisende, nyankomne, folk som aldri lærte å svømme fordi det aldri var mulig i livet deres. Vi har innbilt oss selv at vi har advart, fordi det henger et skilt et sted. Men å advare er først en advarsel når det når frem. Og det er ingen bebreidelse mot dem som ikke leser det eller ikke kan svømme - ingen velger det. Problemet ligger ikke hos mennesket ved vannkanten, men hos vår idé om at ett skilt er nok.

Tiden for "jeg vil, altså gjør jeg"

Noe annet har også forandret seg, noe ingen skilt kan måle seg med, men som alle kjenner igjen som står ved vannet. Vi har blitt mennesker som ikke opplever en advarsel som slutten på en samtale, men som begynnelsen på en diskusjon. Si til noen at det er farlig, og sjansen er stor for at du får høre at han vurderer det selv. Jeg vil, altså får jeg lov. Årvåkenhet har blitt forhandlingsbart, og gode råd noe folk snakker seg unna.

Jeg sier ikke at alt var bedre før. Men jeg sier dette: vannet forhandler ikke tilbake. Det lager ingen lyd når det går galt. Den som drukner roper ikke, sprellet ikke vilt, går under i stillhet - ofte en armlengde unna folk som ikke merker noe. Det er tålmodig. Og så er det plutselig for sent.

Hvor lenge skal vi fortsette å se en annen vei

Overalt i verden kjenner vi til disse stedene. Vann der svømming egentlig ikke burde skje, og der folk likevel strømmer til hver varme dag. Vi vet det, og vi ser den andre veien - helt til det går galt, og vi høyt undrer oss over hvordan det kunne komme så langt, mens vi dypt inne allerede visste det.

Der knirker det, og det er en ærlig kamp. På den ene siden står friheten: retten til å velge selv, til å gå uti vannet slik mennesker alltid har gjort. På den andre siden står noe enkelt: å passe på hverandre, særlig på dem som ikke kan lese faren eller ikke kan svømme. Flere øyne ved vannkanten hjelper - men hvor går grensen? Når er det å passe på omsorg, og når er det formynderi? Og hvor mye det å se en annen vei kan vi tillate oss selv før vi ikke lenger får lov til å kalle det tilfeldigheter?

Spørsmålet vi ikke lenger får lov til å unngå

Jeg velger bevisst ingen side her, og det er ingen unnfallenhet. Samtalen stopper opp i det øyeblikket noen for raskt roper ut hvem som har rett. Kanskje er ikke svaret frihet *eller* forsiktighet, men begge deler samtidig. Og kanskje begynner det ganske enkelt med å innrømme høyt at "det går nok bra" ikke er en overbevisning, men et sjansespill.

Så jeg legger spørsmålet frem for deg. Lar vi mennesker være frie, eller passer vi på hverandre? Stoler vi på at det går bra, eller stopper vi noen som ikke ser faren komme? Den samtalen må vi ta nå som det er rolig ved vannkanten - ikke først den dagen vannet allerede har gitt oss svaret.

*Hva mener du - lar vi folk ta sitt eget valg, eller passer vi strengere på hverandre? Dette er nettopp den samtalen vi har utsatt altfor lenge.*

Om forfatteren

Eier av en svømmeskole · leder av NSWZ · grunnlegger av De WaterExpert og WaterZeker · tretti år med svømmeopplæring, fjorten somre som badevakt.